Gir fengselsstraff den ønskede effekt i samfunnet? Eller er det å sone i fengsel sammenlignbart med et luksusopphold på en feriekoloni? Kriminolog Thomas Ugelvik er gjest i Grenseløst.
Sendingen gikk på lufta 7. februar med Olaf G. Alteren i studio.
Ugelvik satt inne, med muligheter til å gå hjem, ett år i Oslo fengsel for å skrive boken Fangenes friheter. Han har et godt tips til de som vil føle på kroppen hva det vil si å sitte i fengsel.
- Jeg ville gått inn på badet mitt. Norske bad er på rundt åtte kvadratmeter, omtrent en celle, og så er det toalett der. Og så ville jeg fått noen til å komme med mat, brød og pålegg, og middag, og blitt der et døgn, forteller Ugelvik.
Han forteller at vi har gått bort fra det prinsippet med at soningsforholdene i fengslene skulle gjenspeile de dårligste forholdene i samfunnet. - Historisk var det i mange straffesystemer at de innsatte ikke skulle ha det bedre enn de fattigste i samfunnet. Hvis fengselet skulle virke avsrekkende måtte det gi dårligere forhold enn de dårligste leveforholdene ute i samfunnet. De fattige skulle ikke føle at det var bedre å være i fengsel. Man måtte legge levestandarden i fengselet under det laveste i samfunnet. Det prinsippet er i vestlige samfunn i dag avlegs da det kan grense mot brudd på menneskerettigheter. Prinsippet i dag er normalitetsprinsippet. Straffen består i at du blir frihetsberøvet. At du blir passet på. At du må være der du må være. Men utover det skal fengselsoppholdet ligne så mye på samfunnet ute som mulig, for tanken er reintegrering. Hvis ikke får vi folk som er fremmedgjort fra samfunnet utenfor, forteller han.
I Norge er det store materielle forskjeller i fengslene. Ugelvik nevner Halden fengsel som et fem-stjernes fengsel, mens du i Oslo fengsel, som er Norges største fengsel, finner du celler som ikke har eget toalett.
Ugelvik mener at det materielle ikke er viktig. Det er frihetsberøvelsen i seg selv som er viktig, den innskrenkningen innsatte får gjennom restriksjoner i hverdagen.